Luke 1 : ventetid

Oppdatert: 1. des. 2020


Å vente


Jeg er midt i innpakkingen av adventskalendere til barna. Små gaver er innkjøpt til de tre små trollene. Silkepapir og myke bånd. I morgen våkner de opp, forventningsfulle. Jeg gleder meg til å høre de hastige skrittene deres ned trappen, og utropene deres når de åpner den første gaven. Og må pent vente én dag til neste.


#nestenperfekt?

Jeg kunne lett ha valgt en annen intro:


Jeg er midt i innpakkingen av 72 stresshandlede gaver. Klokken nærmer seg midnatt og jeg klarer knapt å holde øynene åpne. Egentlig vil barna ha kjøpekalendere. Hvorfor holder jeg egentlig på med dette maset hvert eneste


år. Er det et fåfengt forsøk på å skape et glansbilde av en barndoms jul? Og trenger barn enda flere ting, som skaper entusiasme et skarve øyeblikk for så å bli glemt?


Vel – jeg befinner meg vel midt imellom disse to ytterpunktene, som sikkert mange andre. Og fortsetter med tradisjonen. Til tross - og på grunn av. Midt oppi dette finner jeg en glede. Gleden ved å gi. Og én positiv ting jeg gjerne vil holde på, er den positive ventingen. Måteholdet frem mot målet. Forventningen. Spenningen. Samholdet som bygger seg sterkere inn mot julen.


Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at venting også bringer fokuset vekk fra «nuet». Og er det én ting jeg ikke tror vi trenger mer av, så er det ytterligere jag og forventning mot «noe annet», noe mer spennende enn her og nå. Harari tegner i sin bok Sapiens, et godt bilde av buddismen, der et menneske i stadig søken etter gode følelser er som en mann i strandkanten som kjemper mot «dårlige bølger» og omfavner de «gode» - et nytteløst strev. «Til slutt setter han ser ned og lar bølgene komme og gå som de vil. Så fredfullt!»


Som ved de to sidene av min adventskalender-innpakking, tenker jeg det er nyttig å være klar over at venting også har to sider (minst). Jeg vil ikke trekke det så langt som loven Dharma: at lidelse kommer av lengsel. Jeg vil forsøke å glede meg over de positive sidene, og ikke bli for skuffet over barnas manglende entusiasme, min manns begrensede pakke-evner, og at ingen gidder å rydde opp gavepapiret. Kanskje rekker jeg å lage meg en kaffe før første luke skal åpnes og får med meg gaveseansen

– det er da noe å vente på og glede seg til!

81 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle