Det kan jo være fristende å bare blir inne.
Spise pepperkaker, klementiner, runde en serie og bare krype opp i sofaen - og bli der.
Men også nå - i desembers mørke stillhet - gjør det godt å være ute!
Det er noe fascinerende med denne årstiden, som jeg klarer å glemme hvert år. At det blir mørkere, og med de korte dagene og den "mellomperioden", der det er vanskelig å løpe og gå på glatt sørpe, og for lite snø til å gå på ski, der forsvinner jommen mye av energien min også. Jeg blir trøtt, tung, dystere i tankesettet og lukker meg litt inn. Og merkeligst av alt er kanskje at jeg blir overrasket av denne endringen - hvert år (kan jeg liksom ikke huske det?).
Jeg kan enten late som det ikke gjør noe med meg. Holde på videre og late som jeg har masse energi jeg ikke har. Jeg kan irritere meg over at det skjer, og at jeg ikke husker at energisluket kommer. Men jeg kan også akseptere det. Godta at det er slik. Og i det - så har jeg funnet en annen ro. Vi trenger dette mørket, denne "rolige tiden" til å sentrere, hente oss inn. Både naturen og jeg. En roligere og litt dypere takt. En tid for å trekke seg tilbake og bare nære og holde litt igjen.
Så nå forsoner jeg meg med desember-roen, stillheten og mørket. Jeg prøver å komme meg en tur ut hver dag, til å se hvordan naturen står litt stille, holder pusten og trekker seg inn i påvente av mai. Har du sett på knoppene? Har du sett en blomst som ikke har rukket å fryse enda? Eller potensialet i en gren?
For i det ligger energien, kraften og spiren til det som igjen skal komme. Et voldsomt potensiale - som akkurat nå hviler og venter. Venter på en deilig grønn sommerdag - der solen aldri slutter å varme, der fuglene synger til de små nattetimer, der jeg ikke klarer å legge meg.
Det ser jeg (også) frem til.