Luke 22 : Morgenstund - lys og mørke


Det er stille i hytta

Jeg har tent stearinlys og kjenner lukten av deilig nylaget kaffe.

Kaffen er svart, og jeg blander i litt melk. Ser hvordan det mørke og det lyse smelter sammen. Blir ett. Endrer seg.


Morgenen er fortsatt mørk, men det har så vidt begynt å lysne av dag.


Jeg stirrer ut i mørket og reflekterer over årstidene. Jeg liker årstidene. Jeg liker variasjonen - selv om jeg synes det kan være tungt deler av året – spesielt når det er mørkt.


I går var det vintersolverv – og med det går vi mot lysere tider.


Lys er håp.

Vi trenger håp. Vi trenger lys.

Og lys kan ikke eksistere uten mørke.


De er komplementære krefter - Yin og Yang, jord og himmel, feminin og maskulin.


De utfyller hverandre, og eksisterer sammen – avhengig av hverandre, men også selvstendig. Overgangen er flytende. Akkurat som melken i den svarte kaffen.

Hvor slutter mørket, og hvor begynner lyset?


Jeg tenker det gjelder oss mennesker også. Når vi møtes. Er sammen.

Vi er sammen, men også hver for oss.

Hvor slutter jeg. Og hvor begynner du?

Hvordan kan vi være sammen, uten å miste oss selv. Kjenne oss selv, våre grenser.

Være trygge - og åpne?


Balansekunst.


Mørket gir gradvis etter for lyset. En ny dag gryr.

Kaffen er snart drukket opp.

Det er en ny dag med nye muligheter.


God bittelille julaften.

28 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle